VILTSPOR TRENING
Av Helge Solberg (fra Corgi Post)
Del 1: Innlæring og trening - To i skogen ved en av dem | Del 2: Eksamen Grunnleggende - Trening videregående | Del 3: Vi er igang | Del 4: Nytt årtusen = nye blautmyrer | Del 5: Dagboksblad fra en hektisk sommer.
DEL 1: INNLÆRING OG TRENING - TO I SKOGEN VED EN AV DEM.
Hei alle sammen! For et par år siden prøvde Anne
Indergaard å overbevise meg om at Welsh Corgi Pembroke var rasen for
meg. Jeg prøvde så godt jeg kunne å vri meg unna. Jeg har
tidligere hatt Labrador, Flat og Toller som alle var fremragende sporhunder.
Og den hunden jeg har nå, en Petit Basset Griffon Vendeen har vært årets
spor Basset de siste to åra. Han er i tillegg både Norsk og Svensk
Viltsporchampion.
Det var intet problem ifølge Anne, også Corgien har nese. Jadda,
det var jo et meget godt argument. Hun fortalte at hun snart skulle sette på det kullet
og lovet å plukke ut den fineste hannhunden til meg.
Charlie - petiten - skulle få bestemme. Han ble introdusert
for både voksne og valper og ble helt fyr og flamme. Ekspertisen hadde
talt og jeg foretok en betingelsesløs kapitulasjon. Og sist i oktober
kom Annwns Quite A Lad (Laddie) til sitt nye hjem og sjarmerte straks alle.
Allerede ifjor sommer informerte jeg alle jeg traff på blodsporprøver om min kommende nye hund og skrøt uhemmet av at han også skulle bli en fenomenal sporhund. De fleste var høflige og sa at det kom sikkert til å gå bra, men noen trakk seg rødsprengte i fjeset tilbake og gjemte seg bak nærmeste bil eller busk, og derfra hørte jeg dårlig skjult latter!
For at jeg ikke skal gi opp dette, tenkte jeg å skrive en liten epistel i de kommende aviser om dette prosjektet. Da kan jeg i alle fall ikke gi opp før alt er prøvd. Kjenner jeg Trøndergjengen rett blir jeg i så fall mobba. Målet er altså i første omgang å få ham åremiert på en prøve, men går selvfølgelig for Championat! Da må vi greie 1. premie på 3 blodsporprøver for forskjellige dommere.
Alle vet kanskje ikke hva en blodsporprøve er. Det skal simuleres et søk etter skadet storvilt. Det skal være ca. 600 meter langt med minst 4 vinkler. Det skal brukes blod av storfe, ikke mer enn 3 dl - og en kjepp med en liten skumplast bit dyppes i blodet og stemples i bakken med ca. 1 meters mellomrom. Dråper fra en sprutflaske kan også brukes. Underveis skal det være 2 opphold på ca. 10 meter, et av dem i en vinkel. Sårleie skal også markeres underveis med oppspark i grunnen og litt ekstra blod. Sporet skal være mellom 12 og 24 timer gammelt før det blir brukt. Man får anvist starten - oppspark med ekstra blod - og retningen på sporet går de første 25 meterne. Ellers er sporet ikke merket, så man må stole på bikkja. Dommeren dømmer ekvipasjen, dvs samarbeidet mellom hund og fører teller også. I enden skal det ligge en del av et storvilt - som regel en skank.
De tidligere hundene jeg har begynt med i 10 ukers alderen. Laddie kom på det verst tenkelige tidspunkt. Her kommer snøen tidlig og ligger stort sett ut april måned. Derfor ble Laddie over 7 måneder før første forsøk. Det var i påska og da kjørte jeg ut mot havet (Fiflet Bræin ikke Rune Rudberg!) til en barflekk ble funnet- Et enkelt rett spor på ca. 20 meter ble blodet og hjorteskank lagt i enden.
Et par timer senere var stunden kommet! Laddie fikk på seg sporsele og langline og fikk hilse på sporstart. Han sniffet og sleikte i blodet og sniffet igjen. Jeg lot ham holde på med det for å se om han gikk fremover av seg selv. Det gjorde han ikke. Ned på kne å peke på neste blodavtrykk. Han forsiktig fram og sniffetder også. Slik fortsatte vi. Jeg på kne i våtmyra ved siden av Laddie og pekte på hver eneste spormarkering. Mye skryt - enormt mye skryt - hver gang han gikk fram. Etter 10 meter reiste jeg meg forsiktig opp for å se hva som da ville skje. Underet skjedde, litt nølende fortsatte han på egen hånd og i riktig retning. Siste 5 meterne gikk han uten nøling og glemte å sjekke om jeg var med. Perfekt! Så fant han skanken og ble overfalt av en lykkelig fører og fikk både kos og klem. Men, godbiten lå selvfølgelig igjen i bilen, så vi improviserte litt lek med skanken. og jeg tror han fikk en meget positiv opplvelse ved sporslutt.
Sammenlignet med de andre hundene jeg har hatt, vil jeg ikke si at starten var hverken bedre eller dårligere. Egentlig ble jeg vel positivt overrasket, da min forventning til denne rasen som sporhund var - og fremdeles er - litt avventende.
I løpet av påsken gikk vi ytterligere 2 spor. Det siste av disse tok jeg en råsjanse og la inn en vinkel etter 30 meter og enda 30 meter til sporslutt. Det var egentlig alt for tidlig for dette. Man skal ikke gå for fort frem. Men Laddie overbeviste stort og med litt oppmuntring underveis - og uten hjelp! - gikk han sporet som om han aldri skulle gjort noe annet.
Totalskjæringer har forekommet! Og det uten at Laddie har vært innvolvert i saken. Et spor kjørte jeg ganske langt hjemmenfra for å legge. Bilen ble parkert og jeg gikk nesten 1 km oppover en skogsvei, kjekt svingende på en hjorteskank og ei ketchupflaske med blod før brukbart terreng ble funnet. Sparket opp sporet og sprutet godt med ketchupflaska. Akkurat, det var ketchup som kom ut. Det var like langt hjem igjen! Men sporet ble lagt ut noe forsinket samme dag. Moral: Vær våken i kjøleskapet!
Nå nærmer vi oss midten av mai og manusfrist. Det har vært en alle tiders vår her, så treningsforholdene er gode. Vi har nå kommet så langt at jeg legger skikkelig spor med full lengde, men lar det ikke ligge lenger enn 5-6 timer før vi sporer. Laddie gåtr brukbart, men lar seg - som naturlig er - lett distrahere ennå. Det blir sagt at en sporhund ikke er på topp før den blir 4 år, så vi har litt å gå på ennå.
Vi har meldt oss på prøve. 13 juni skal vi til Steinkjer. Føler ikke at han er moden nok for vanskeligste klasse ennå, så han er påmeldt i annleggsklasse blodspor. Det er et litt enklere spor, 3 til 6 timer gammelt og merket hele veien. Egentlig er det verre for meg, for nå har jeg ikke lov til å hjelpe hunden i det hele tatt!
DEL 2: EKSAMEN GRUNNLEGGENDE - TRENING VIDEREGÅENDE.
I del 1 nevnte jeg at Laddie var påmeldt til sin første prøve, men at han langt fra var klar for det. Den lille måneden jeg hadde å gå på ble flittig brukt i skogen med intensiv trening. Fikk også testet med spor lagt av andre og også at flere gikk med gjennom løypa. Og det så ikke helt håpløst ut.
Søndag 13 juni. Ogndalen ved Steinkjer. Vi kjørte oppover lørdag kveld og overnattet på stedet. Noen av arrangørene gjorde også det. Det medførte at det ble alt for sent om kvelden, for de hadde med seg trønderspesial som de var meget ivrige med å spandere. Det medførte total mangel på matlyst neste dag!
Først skulle "proffene" gå. Sporene deres var lagt lørdag. Jeg gikk et ganske bra spor med Charlie - Petiten - som holdt til en 1. premie. Da var jo dagen og æren reddet uansett hva Laddie ville finne på
Omsider ble det klart for anleggsklassen. Disse sporene var lagt samme morgen. Vi kjørte ut til sporstart og ventet på dommeren. Terrenget så bra ut, men det var kolossalt tørt, og det er absolutt ingen fordel for vitringen fra sporet. Dommer og kjentmann kom og ble hilst på. Vi fikk påvist sporstart og satte på sporselen og langlina. En skvett vann i hodet på Laddie (det var varmt!) og vi var klar. Snuten ned i sporet - "søk spor" - og vi var igang.
Sporene i anleggsklassen er merket så jeg visste hvor det gikk, men jeg visste også at jeg ikke har lov til å hjelpe hunden annet enn med ros og oppmuntring. Det gikk fremover riktig så bra, Fortsatte 5 meter for langt i første vinkel, men stopper så og ringer seg perfekt inn på sporet igjen. "Flink gutt". 60 meter før neste vinkel går han plutselig vinkelrett ut fra sporet og fortsetter 15 meter før han stopper opp og snuser på en stubbe. Hjertebank hos føreren. Neida ingen grunn til panikk, lille gutten går rett tilbake, logrer denvesle stumpen sin til dommeren og ser overlegent på kjentmannen. Så fortsetter han å gå spor. Vinkelen tas direkte uten problemer og vi har fint tempo fremover myra. Tredje vinkel ringes fint inn og nå begynner jeg å kose meg. Det er bare ørene som stopper bredden på gliset. Skryter av kjentmannen som har lagt sporet i så fint terreng. Siste vinkel passeres og så begynner moroa.
Sporleggeren har tydeligvis gått tom for fint terreng.
Siste 200 meter gikk over grøfter, gjennom tett buskas (og da mener
jeg tett!) og under og over vindfall og kvister etter hogst. Lille gutten hadde
selvfølgelig ikke problemer, Han hoppet og spratt både over og
under. Det var verre for meg som fulgte etter. Plutselig stoppet Laddie og
snuste på noe. Der lå det forsyne meg en rådyr skank! Jobben
var gjort. Vi lå i bredd og koste oss lenge og knasket godbiter. Søte,
kjekke, lille gutten hadde fullført sitt første konkurranse spor!!!!!
Et par timer senere var det opplesing av kritikker og premieutdeling.
Det var ganske mange som fikk 0. premie og en del fikk 3. og 2. premie. Men
Laddie fikk 1.premie og pokal. Dommeren hadde skrevet en riktig så fin
kritikk:
"En stø og god samarbeidende ekvipasje. Lett og sikker ringing
ved vinkler. Ingen problemer underveis til sporslutt. 1. premie"
Vi er så stolte at vi nesen detter når vi står! Nå er
du vel fornøyd med oss "mor" Anne? Men vi er så sørgelig
klar over at det er først nå jobben begynner., For å få ham
på nivå med Charlie må det mye arbeid til, og det er langt
fra sikkert at det lykkes. Dette kan bli en alvorlig lang følgetong.
Nå (slutten av juli) har vi trent en del døgngamle
spor som er lagt slik et konkurranse spor skal legges, dvs med blodopphold
i en vinkel og på rettstrekning. For å være helt ærlig
så er jeg ikke helt imponert over fremgangen ennå. Treffer vi på en "tørrgadd" eller
en stor stein, så er det veldig skummelt. Ukjente låter virker
hemmende og han har også en tendens til å gå tom etterb 4-500
meter. Men - med tanke på alderen - 10 mndr - så er jeg fremdeles
stor optimist. Det er lenge til snøen kommer (forhåpentligvis)
og vi skal kjøre gjennom mange treningsøkter ennå. Charlie
er 
påmeldt og kommet med på Norgesmesterskap i blodspor,
kanskje Laddie også kommer så langt om x-antall år? Han er
i alle fall påmeldt to prøver senere i år.
DEL 3: VI ER I GANG!
Løten 25. juli. Laddie skal snart gå sitt første blodspor på en prøve. Det er fine forhold - litt solskinn og ikke fortørt i marka. Har nettopp gått med Charlie - Petiten. Han røk ut på sau etter 15 meter og ble disket. Laddie kan umulig gjøre det dårligere?
Dommeren og sporlegger/kjentkvinne kommer. Er litt nervøs selv om forventningene ikke er store. Han har ennå ikke kommet seg gjennom et treningspor uten hjelp! Vi får anvist sporstart og retningen sporet går. Tar på selen og langlina og fører Laddie mot oppsparket, peker og anmoder høflig om han kunne tenke seg å jobbe litt med saken. Det kunne han.
Det gåt riktig så bra til vi kommer til en liten bekk. Der nøler han, tar seg noen runder frem og tilbake, vil smake på blåbæra som kjentkvinnen spiser. Jeg greier omsider å overbevise ham om at vi må videre.
Nå går det i rykk og napp fremover. Han sporer delvis meget bra, men flere ganger må jeg jobbe hardt for å få ham videre. Vi hører sauebjeller og ser spor, men han bryr seg ikke så mye om det. Han er litt for avhengig av meg ennå, hver gang han støter på vanskeligheter kikker han på meg å må oppmuntres til å jobbe videre. Kjentkvinnen eter blåbær. Og hver gang Laddie ser det, må det sjekkes! Er alle Corgier matvrak? Plutselig stopper han opp og snuser ekstra mye i bakken, Oppsparket sårleie. Stor lettelse. Vi er på rett vei! Har forsøkt underveis å holde telleing med hvor mange vinkler vi har passert. Tror at vi rotet oss rundt den fjerde og forhåpentlig den siste, Da er det teoretisk bare et par hundre meter igjen. Laddie går bedre nå, har faktisk brukbar fremdrift.
En ganske bred skogsvei krysser skrått foran oss. Jeg
vil over på den andre siden mens Laddie vil bortover veien, Prøver å overbevise
ham at jeg har rett, men han nekter tvert. Jeg gir meg og følger etter
50 meter bortover veien.
Da slutter han å spore og går tur isteden. Jeg tar ham tilbake langs
veikanten og etter 20 meter ser det ut som om han tar opp sporet igjen. Og ganske
riktig, etter perfekt sporing 30 meter fremover stopper han, snuser på noe
og kikker tilbake. "Nå var jeg vel dyktig?" sier han med hele seg. Og der
lå en rådyrskank. Stor glede!
Spent fører til dommer: "Nuller du oss ut eller holder
det til premiering?" Smilende dommer til fører: "Kunne tenkt meg bedre
fremdrift, men premiering blir det nok." Og det ble det. På kritikken
sro følgende:
Starter sporingen i et rolig fint tempo. Etter ca. 50 meter mister hunden
motivasjonen. Fører klarer å få tilbake motivasjonen hos
hunden etter litt tid. Dette skjer ganske mange ganger. Den tiden hunden sporer
er den veldig spornøye. Utreder tap og vinkler bra, men får en
veldig sen fremdrift. Et meget bra arbeide av fører. Finner sporslutt
etter 45 minutter. 3. premie.
Er kjempefornøyd! Av totalt 28 startede ekvipasjer var
det 13 stykker som fikk 0 premie. Med andre ord, Lassie gikk bedre enn de gjorde.
Han slo bl. a. en tidligere Norgesmester! Med mere trening - mye mere! - kommer
erfaring og forhåpentligvis mere selvtillit og motivasjon. Han er jo
bare barnet ennå.
Første mål er nådd - premiering blodspor, men det var nå det
Championatet da. Om fire uker skal vi til Trondheim på neste prøve.
Etter Løten har vi hatt en intensiv treningsperiode. Multene har modnet og bærplukkerne trekker ut i marka, Under legging av et spor traff jeg på to eldre damer ute på ei myr. Jeg kom tuslende med en stor hjorteskank og ei blodbøtte i venstre hånd og i høyre en kjepp med skumgummidott i den ene enden. Den ble dyppet i bøtta med jevne mellomrom og stukket i bakken med en meters avstand. Passerte damene på kort hold og høflig som jeg er hilste jeg pent mens jeg gikk forbi og fortsatte med mitt. Intet svar. På den andre siden av myra kikket jeg meg tilbake. Der sto to damer med hodene tett sammen mens de visket til hverandre mens de kikket etter meg. Skulle gitt mye for å høre hva de sa.
Laddie har vist tilfredstillende fremgang. Det hender faktisk at han kommer seg gjennom helt uten hjelp på en tilfredstillende måte. Men det er ikke hver gang Langt i fra. Merker at han ikke lar seg distrahere så lett som før og det er helt tydelig at han skjønner hva han skal gjøre.
Trondheim 22. august. Årets siste prøve for oss. Stort mere er det
ikke å si om det! 
Han startet fint og sporet 50 meter, Da kom vi til en
plass der 746 sauer hadde oppholdt seg siste døgnet. Det ble for mye for
stakkars Laddie, og vi kom oss ikke videre, 0.premie. Trøsten får
være at han var i godt selskap. Det virket kanskje på andre også at
dette var dagen etter en heftig feiring av 1 års bursdag?
Oppsummering år 1: Hadde ikke noen forventning om sporpremiering første år, så den delen ligger i overkant av forventet. Gleder meg til neste år!
Dessuten er han en meget trivelig og omgjengelig skapning som man kan konversere ned i lange perioder og bare få fornuftige svar fra. Og når han i tillegg også har gjort det meget godt på eksteriørutstillinger - BIR valp, storcert og flere små cert - må man vel slå seg på brystet og være særdeles godt fornøyd. Lydighet? Eieren orker ikke, men han kommer stort sett når han blir tilkalt og det holder for meg.
DEL 4: NYTT ÅRTUSEN = NYE BLAUTMYRER
Endelig! Etter en endeløs vinter begynner de første bare flekkene av moder jord å dukke fram igjen, Og grener fra nedbrukne hagebusker, tomme brusflasker og vedskier med tannmerker, hundeskitt og ellers mye man trodde var der det skulle være. "De e mykkje så kjæm fram når snøen forsvinn", som Gluntan så fortreffelig sang i de gode gamle dager.
Til og med et gullarmbåndsur som madammen trodde hun hadde full kontroll på, ble funnet og levert på trammen av en av hundene. Eneste lyspunktet i denne fimbulvinteren var at dere sør for Dovre fikk en halvmeter snø like før påske og at akkurat da var det oppholdsvær her!! Men snøen lå fremdeles 2,5 meter dyp på plenen vår. Da hadde den sunket sammen nesten en halvmeter.
E
ttervinteren har vi benyttet godt. Foruten å finlese
alskens terminlister og ha hyppige taktikkmøter med hundene, har vi
vært på en del utstillinger, Vi var bl. annet på Lilla Stockholm
og hentet oss CERT, CACIB og BIR.
Dere som har fulgt oss fra begynnelsenhusker kanskje at vårt store mål var å få viltsporchampionat eller i det minste blodsporpremiering. Men vi har også satt oss to mål i tillegg:
1 - Slå pappa Bobby i ringen en eller annen gang.
2 - Vårt siste
mål vil jeg ikke røpe på nåværende tidsåunkt.
Da vil dere nemlig tro at det har ramba totalt for meg. Skal si det den dagen
det skjer, sansynligvis aldri, men en må sette store mål i livet.
Helst uoppnåelige. For hva skal man finne på når alle mål
er nådd? Dekk og bli liggende???
Vi startet året med å slå Bobby!! Du store fryd, det lever jeg lenge på. Og vær sikker på at eierne ALDRI skal få anledning til å glemme det.
Nå holder jeg på med å skrive meg helt ut
av kurs. Det var blodspor det skulle handle om. Årets første treningspor
ble lagt halvmidt oppe i Østerdalen og på tur hjem fra dobbelt
utstilling på Stange. Bedre måte å feire 1. mai morgen kan
jeg vanskelig tenke meg. Bortsett fra at jeg i ukjent terreng rota meg ut på ei
blautmyr og ble våt til knes, ble det er langt og fint spor. Og Laddie
hadde ikke glemt hva han skulle gjøre. Om han fulgte sporet hele tiden
er jeg ikke sikker på, for jeg merket ikke sporet. Skule ikke være
problemer med å huske hvor det gikk trodde jeg! Men jeg ble i alle fall
våt til knes i ei myr, så et oppsparka sårleie underveis
og da Laddie stoppa lå ei hjorteskank foran ham.
Helga etter gikk vi
et nytt spor som han også kom seg igjennom på en brukbar måte,
selv om det den natta hadde passert en hjorteflokk over sporet. Vi rekker et
par spor til før første prøve som blir Morokulien helga.
Vi dropper nemlig den svenske delen og går spor isteden. Nå er
jeg litt nervøs, for det sies at en god generalprøve ikke alltid
er av det gode?
DEL 5: DAGBOKSBLAD FRA EN HEKTISK SOMMER
21. MAI: Vi droppet dag 2 av Corgispesialen
og meldte oss på en bevegelig sporprøve i Braskereidfoss istedet.
Trønderne gjorde jo bortimot rent bord på Morokulien og som ¤reservetrønder" må jeg
jo være meget glad for det. En stor gratulasjon til Anne og dere andre!
Tilbake til sporprøven. Den gikk rett i dass takket være meg:
Hunden starter sporingen i utmeket tempo, Veldig spornøye.
I tredje vinkel sjekker hunden fersk oppspark etter rådyr. Hunden gikk
deretter inn på sporet og ønsket å fortsette, men da overtok
fører styringen og fikk med seg hunden feil vei! Prøven avbrytes
etter 20 minutter. Det var en fornøyelse å se denne hunden arbeide
på sporet. Med litt mere frihet fra fører vil det bli en utmerket
sporhund. 0.premie.
Hvor ofte har jeg ikke under opplesing av kritikker på diverse sporprøver sittet og humret i barten over alle de dumme fører som har ødelagt for hundene sine! Og så viser det seg at jeg ikke er det spor bedre selv. Man lærer så lenge man lever! Heretter skal Laddie få bestemme alt, i alle fall når han går såor. Som plaster på såret gikk Charlie - Petit Basset Griffon Vendeen - perfekt og fikk 1. premie med HP. Men det kunne jo også Laddie fått, hadde det ikke vært for idioten i andre enden av sporlina. Unnskyld Laddie, neste gang du får 0 premie skal du i alle fall ikke kunne skylde på meg!!
28. MAI: Ny bevegelig prøve, denne
gang Trondheim:
Tar sporet meget godt. Tempoet og arbeidsmåten meget god.
Vinkler meget godt. Markerer sårleie. Markerer sporslutt. En meget god
sporhund. Sportid 18 minutter. 1.premie
Denne gangen bare holdt jeg i lina og fulgte etter. Jeg gikk dessverre 3-4 meter til siden for sporet da Laddie passerte sårleiet. Hadde jeg sett det og gjort dommeren oppmerksom på det hadde vi i tillegg fått HP! Gleden er stor, nå er vi i siget. 33% av Viltsporchampionat er i havn.
2 JUNI: Orkanger
Tar an sporet, får utslag på elgspor i første
langstrekk. Ekvipasjen tar opp sporet selvstendig. Mangler noe rutine på tap
som trekker ned premiegrad. Rolig ført i passe tempo. 2. premie
Riktignok ble det ikke 1. premie, men jeg er mektig imponert over gutten. Absolutt hele sporet var fullt av ferske elgtråkk og nattleier. Denne gangen måtte jeg hjelpe ham da han tok ut alt for langt i en vinkel, men nå følte jeg meg sikker på hvor han gikk av og det stemte. Han jobbet som en helt hele tiden . Men vi brukte ca. 1 time for å komme rundt. Kjempefin trening - det er i sånne spor hunden lærer og suger opperfaring. Det er også morsomt for fører å se at en sporhund virkelig får kjørt seg.
15 JUNI: Molde.
Atter en gang bevegelig prøve.
Sporet var lagt kvelden i forveien - som vanlig - men jeg fikk ikke komme ut å gå før
kl. 16.00 neste dag. Altså veldig gammelt. Det var sterk vind og det
hadde regnet som det bare kan regne på Nordvestlandet. Hele tiden. Derfor
var humøret labert og forventningene minimale på tur dit. Underveis
passerte vi en haggelstorm og det lettet ikke akkurat på stemningen.
Det var opphold da vi ankom prøvestedet. men så fort sporselen var
påsatt plasket det ned igjen. Kaldt var det også, og det gjør
det ikke enklere. Vi startet og Laddie gikk fint han. Første 2/3 av sporet
gikk i forholdsvis åpent myrlandskap med en masse grøfter. Det var
tydelig å se at det var ugyggelig lite vitring ihjen i sporet. Blodet hadde
nok for det meste blitt tatt av vann og vind. Men Laddie jobbet og sto på bsre
verre. Jeg kommer nok aldri til å slutte å forundre meg på hvor
stor kapasitet Corgien har til å ta seg fram i terrenget. Med så små hjul
under karosseriet ser de jo mer ut som en asfaltcruiser? Plutselig fant vi sårleiet
og derfra og inn gikk sporet i blåbærlyng og der satt vitringen godt
ennå. Plankekjøring til mål. Moro. Stor moro! Veien hjem var åtte
mil kortere. MInst! Kom fire minutter for sent til ferga og måtte vente
en time på neste. Gjorde ingenting!
Tok sporet, følger dette i meget godt tempo. Arbeider godt
ved tap, markerer sårleie og finner sporslutt etter 30 minutter. En meget
god ekvipasje. 1. premie.
66% ferdig! Nå er det ingen vits å starte på flere bevegelige prøver, den siste første premien må vi ha på en fast prøve.
30. JULI: : Løten.
Total fiasko. Gikk
bra nesten halve sporet, men så traff vi på fersk sauelort! Dette
ble plutselig meget mere gøy enn blodspor og ble utredet meget grundig.
I varmen gikk han tom og viste deretter ingen interesse for å fortsette
sporingen, så jeg trakk ham. Trøsten får være at nå er
vi på bunnen og derfra er det bare en vei?
6. AUGUST: Ørskogfjellet.
Kom igår
kveld. Fikk nesten ikke sove i natt på grunn av regn og vind. Hadde Noa
levd nå ville han ha jobbet overtid med å få ferdig arken
sin! Morgenen kom og være var sånn at Noa ville ha sjøsatt
momentant. Trakk naturligvis nest siste spor, så klokka var over tre
før vi fikk gå. Prøven var arrangert av Norsk Bayersk Hannoveransk
Viltsporklubb og dette er gutter som tar sporprøver meget seriøst.
Dagen før hadde de arrangert landskamp mot Sverige for sine raser. Skal
sporet være 600 meter då er det i alle fall så langt, og
de sløser ikke med blod! Og der en hjort kan komme frem, der kan sporet
legges, og en hjort er meget dyktig til å ta seg frem!
Vi startet og ettersom tiden gikk ble smilet bredere og bredere, Idag var det en opplevelse å følge med gutten. Vi krysset et utall grøfter på lryss og tvers - Laddie spratt som en gummiball! Ved sporslutt tok dommeren av seg lua og bukket for oss. Da skjønte jeg at ikke bare jeg var imponert. Vi hadde også med oss dommeraspirant. Han sa at dette var det morsomste han noen gang hadde vært med på og at dette reddet hele dagen for ham.
Etter prøven var det som normalt utdeling og høytlesing av kritikker
med ekstra kommentarer fra dommerne. De begynner alltid med de dårligste
resultatene og de tre beste hundene til slutt. Den ene etter den andre fikk sin
kritikk og så sto de plutselig tilbake med bare tre. Og vi hadde ikke fått
vår ennå. Vi var med andre ord blant de tre beste! På tredje
plass kom en Bayer med 1. premie. Dæven, vi blir nr. 2! På andre
plass kom en Bayer med 1. premie. Herre Jemeni, dette er ikke sant! På første
plass kom en Corgi med 1. premie og HP.
Hunden tar an sporet, krysser og sikrer frem til første vinkel,
går deretter sporet perfekt og spornøye frem til sporslutt. En rutinert
fører som har meget god kontakt med hunden. En utmerket sporhund!
1. premie Hp - Nr. 1
Jeg har vunnet sporprøver flere ganger tidligere, men det har vært med hunder som liksom skal være gode - Retrievere og PBGV. Å få lov å oppleve dette med en Corgi er noe av det største jeg har opplevd. Og i tillegg slå Bayere som er med på landslaget, en fra Sverige til og med, er ikke noe minus. Jeg kan ikke fordra brunt brennevin, men da jeg kom hjem ble det tatt en konjakk!
99% ferdig. Nå mangler bare to premieringer i AK så fort han blir gammel nok. Og det må minst være blåsløyfe. Oppdretter Anne har gitt meg oppskriften på det: Slutt med all mosjon og la ham få all den mat han vil ha. Og for sikkerhets skyld ingen bading og kamming!
For at ingen i ettertid skal komme og si at alt hittil bare har vært flaks og lykketreff, meldte vi også på til en dobbel prøve i Efjord like sør for Narvik. For oss nord for Dovre er jo 1000 km bare en bagatell! Og som nevnt hadde vi et stort behov for å bevise Laddie's dyktighet og førerens genuine evner som sporlærer og fører. Og så var det jo bare 1000 km gjem igjen.
19. AUGUST: 1. premie - HP (Underveis beviste han at han kan svømme. Bekken var bitte-litte-granne for bred).
20. AUGUST: 1. premie . HP. Dommeren beklaget at han ikke hadde noen hatt å ta av seg. Etterpå rangerte han Laddie som prøvens beste hund. Laddie var den eneste med HP begge dager. Dette skulle igrunnen holde som bevis for at han vet hva han gjør? Om føreren er det baturligvis delte meningher. Men for å være seriøs. Laddie overgår ALT jeg har hatt av hunder tidligere som sporhund. Jeg har holdt på med dette i 20 år og gått med Labrador - Flat - Toller og PBGV, men ingen, kanskje med et lite forbehold for Petiten, har vært i nærheten av hva Laddie har prestert første sesong, Han er så inn i granskauen rolig og avbalansert når han sporer, ja, nesten overlegen i sin væremåte. På et par av sporene har jeg nesten vært rørt til tårer over hvor dyktig og elegant han har løst problemer.
26. AUGUST: Mellhus. CERT, 2BHK. 99,5%. Som en liten ekstra bonus ble han Norsk og Svensk Utstillingchampion.
27. AUGUST: Melhus. 2CHK, CK, 2BHK . 100% NORSK VILTSPORCHAMPION!
Da jeg begynte med dette prosjektet var jeg meget skeptisk. Ifjir høst tenkte jeg at om en tre-fire år muligens. Men at Championatet skulle være i boks i en anlder av 2 år og 6 dager, det er bare helt utrolig.
Håper noen har blitt inspirert av dette og følher etter. Har en liten mistanke om at en trønder begynner å trene alleredde i høst med valpen sin.